Skandinaviske foreninger var forløpere for det nordiske samarbeidet

Dette kommer frem i boken Nordic Experiences in Pan-nationalisms, skrevet og redigert av forskere i det nordiske universitetsnettverket ReNEW.

Ruth Hemstad fra Nasjonalbiblioteket og Universitetet i Oslo har undersøkt fremveksten av de pan-skandinaviske foreningene som vokste frem fra 1840-årene. Dette var foreninger som fantes flere steder i Norden, men de aller fleste ble etablert andre steder i verden, særlig i Europa og Nord-Amerika.

Globalt nedslagsfelt

Den første betydningsfulle skandinaviske foreningen i utlandet var Det Nordiske Selskab i London, etablert i 1788. Et annet tidlig eksempel var Societas Scandinaviensis i Philadelphia, grunnlagt i 1769. Disse tidlige organisasjonene ble fulgt av mange andre, særlig i løpet av 1800-tallet, både i og utenfor Skandinavia.

For eksempel ble det mellom 1842 og 1905 etablert omtrent 70 skandinaviske foreninger i minst 50 europeiske byer. I tillegg til hovedstedene, ble de etablert i byer som Basel, Hamburg, Bordeaux, Manchester, Glasgow, Danzig og Antwerpen.

Bevegelsen var i stor grad kulturell, med fokus på felles arv, språk og litteratur. Den handlet mindre om politisk samling og mer om å fremme en felles identitet blant skandinaver. Men enkelte, og da særlig foreningene i Skandinavia, hadde politiske undertoner, med mål om å styrke båndene mellom Danmark, Sverige og Norge.

Dette hadde også følger for hvordan skandinavisme ble forstått internt i de nordiske landene. De skandinaviske foreningene ute og hjemme hadde i perioder omfattende korrespondanse med hverandre, og dette førte til at pan-skandinaviske ideer reiste til og fra Norden, og hadde et verdensomspennende nedslagsfelt.

Gjennom sine aktiviteter bidro foreningene til å skape en forestilling om et felles Skandinavia, og de fremmet en følelse av enhet blant skandinaver rundt omkring i verden.

Ifølge Hemstad var foreningene avgjørende for å organisere og fremme en felles skandinavisk identitet, og at de har hatt stor betydning for utviklingen av det nordiske samarbeidet:

– Skandinaviske foreninger og samarbeid var utbredt gjennom store deler av 1800-tallet, både innen og utenfor regionen. Noen av disse var mer pan-skandinavisk og ideologisk orienterte, og tydelige forløpere for dagens Foreningen Norden, mens andre var mer praktiske og pragmatiske, blant annet som en del av arbeiderbevegelsen, sier Hemstad.

– Til sammen har de bidratt til å fremme en skandinavisk identifikasjon og skapt en rekke transnasjonale nettverk og en praksis med nordisk samarbeid, noe som har lagt grunnen for det formaliserte offentlige samarbeidet i nyere tid.

Skandinavismens død, nordismens gjenoppståelse

I 1905 ble unionen mellom Sverige og Norge oppløst. Dette ble et tidsskille også for skandinavismen. Hemstad beskriver dette som en periode der det vokste frem sterke anti-skandinaviske følelser i deler av den svenske befolkningen, og dem som hørte til skandinaviske foreninger i utlandet. Det ble en skarp konfrontasjon mellom svensker på den ene siden, og nordmenn og dansker på den andre, noe som førte til at mange pan-skandinaviske foreninger ble oppløst og omorganisert.

I Hamburg erklærte de svenske medlemmene tidlig i 1906 at "skandinavismen er død – fullstendig og ugjenkallelig død," og gikk bokstavelig talt ut av foreningen og etablerte sin egen nasjonale forening.

Etter dette fulgte en periode med mindre vekt på det skandinaviske. Likevel hadde de pan-skandinaviske ideene en varig innflytelse på nordisk regionsbygging. Etter en periode med redusert samarbeid etter 1905 gjenoppsto nye foreninger og samarbeid i mellomkrigstiden. Medlemsorganisasjonen Foreningen Norden ble etablert i de skandinaviske landene i 1919, på Island i 1922 og i Finland i 1924.

Den nordiske regionen ble til slutt formelt organisert etter andre verdenskrig, gjennom etableringen av Nordisk Råd i 1952 og Nordisk Ministerråd i 1971.

Dette formaliserte et allerede omfattende statlig samarbeid som var tydelig forankret i anerkjennelsen av de nordiske landenes nasjonale suverenitet. Formaliseringen fungerte samtidig som en komplettering av samarbeidet med de nordiske sivilsamfunnene som de pan-skandinaviske foreningene var en del av.